Å være tro mot seg selv

Du skal være tro
 
 Men ikke mot noe menneske
 som i gold grådighet
 henger ved dine hender.
 
 Ikke mot noe ideal
 som svulmer i store bokstaver
 uten å røre ved ditt hjerte.
 
 Ikke mot noe bud
 som gjør deg til en utlending
 i ditt eget legeme.
 
 Ikke mot noen drøm
 du ikke selv har drømt…
 
 Når var du tro?
 
 Var du tro
 når du knelte i skyggen
 av andres avgudsbilder?
 
 Var du tro
 når du ikke bedro
 den du ikke elsket?
 
 Var du tro
 når din feighet forkledde seg
 og kalte seg samvittighet?
 
 Nei.
 
 Men når det som rørte ved deg
 gav tone.
 Når din egen puls
 gav rytme til handling.
 Når du var ett med det
 som sitret i deg
 
 Da var du tro!

André Bjerke beskriver så fint i dette diktet det å være tro mot seg selv. Om en ikke er det, vil det skape uro i både sinn og kropp. Å tørre og møte seg selv og skrelle lag på lag med egne erfaringer, så vil det etter hvert bli lettere og lettere å være tro mot seg selv. Da vil en også komme mer og mer i kontakt med sin egen kraft og hvem en er. Det er vår og tid for å søke innover og tine frosne lag : )

Photo by Jonatan Pie