Å være tro mot seg selv

Du skal være tro Men ikke mot noe menneske som i gold grådighet henger ved dine hender. Ikke mot noe ideal som svulmer i store bokstaver uten å røre ved ditt hjerte. Ikke mot noe bud som gjør deg til en utlending i ditt eget legeme. Ikke mot noen drøm du ikke selv har drømt… Når var du tro? Var du tro når du knelte i skyggen av andres avgudsbilder? Var du tro når du ikke bedro den du ikke elsket? Var du tro når din feighet forkledde seg og kalte seg samvittighet? Nei. Men når det som rørte ved deg gav tone. Når din egen puls gav rytme til handling. Når du var ett med det som sitret i deg Da var du tro!

André Bjerke beskriver så fint i dette diktet det å være tro mot seg selv. Om en ikke er det, vil det skape uro i både sinn og kropp. Å tørre og møte seg selv og skrelle lag på lag med egne erfaringer, så vil det etter hvert bli lettere og lettere å være tro mot seg selv. Da vil en også komme mer og mer i kontakt med sin egen kraft og hvem en er. Det er vår og tid for å søke innover og tine frosne lag : )

Photo by Jonatan Pie